Post by marianne on Dec 31, 2006 16:00:07 GMT 1
Her er en novelle e skrev til Norsken på skolen en gang.. hehe Håper dere liker den! Teksten er på norsk, men sangteksten er fra sangen Walk in the sun av McFly.
Tur I solskinn
Lurer på hvordan det er å bli elsket av deg? Jeg lurer på hvordan det er å være hel. Alt jeg vet, er at med tid, vil jeg blir fin.
Jeg er Danny. Jeg mistet kjæresten min, Christina, etter at hun døde i en bilulykke. Det var den verste dagen i mitt liv. Det var som om hjertet mitt, ble dratt ut og trampet på.
Jeg gikk nedover en lang strand. Sola skinte i ansiktet mitt, når den var halvveis på himmelen. Det blå vannet skinte når sollyset traff det. Vannet laget en behagelig lyd, så plutselig traff den kanten med et smell. Klokken hadde passert 16.00, og ungdommene hadde begynt å reise hjem fra skolen, men ikke jeg. Når jeg gikk på stranda følte jeg sanden komme opp mellom tærne mine, som får meg til å le litt. Jeg stoppet og snudde meg, mens jeg kikket ut over havet. Jeg så opp på himmelen, og følte en tåre falle ned fra øyekroken i mine grønne øyne.
Jeg lurer på hvordan det er å fly høyt eller å puste under vann. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli god til å si adjø. Men jeg vil være okey om du blir med meg.
Hvorfor forlot du meg? Jeg fikk ikke en gang sagt adjø. Jeg hadde vel ikke fått det til uansett. Men hvorfor, hvorfor måtte du forlate meg? Du var bare en 18 år gammel jente. En jente som hadde hele livet sitt foran seg, med meg. Sammen med meg, skulle vi erobre verden. Vannet kom høyere og høyere opp for hvert pust jeg tok og for hvert pust jeg tok, knuste hjertet mitt mer og mer. Plutselig kom det og traff føttene mine. Jeg kikket ned, og så sanden falle ned under meg og vannet å trekke seg tilbake der det kom fra. Så hørte jeg en lyd bak meg. Latter. Jeg snudde meg og så en jente og gutt løpe over stranda, de lo, de smilte og holdt hender. De kysset! Husker du, Christina? Husker du vi også løp sånn en gang? Husker du da du pleide å løpe og skrike navnet mitt? Jeg så opp mot himmelen og tenkte:
Jeg lurer på hvordan det er der oppe. Jeg vet alle svarene er i lufta.
Kunne ønske du kunne være hos meg, eller jeg kunne være hos deg igjen. Livet er ikke det samme uten deg. Dagene er triste, dagene er lange. Smilene på de personene du kjente, er vekke. Jeg satt meg ned på den gråe kalde steinen, mens føttene mine fortsatt var i sanden som nå var blitt kald. Varmen hadde forsvunnet. For bare noen minutter siden hadde sanden vært glovarm, men nå var den akkurat det motsatte.
Sitter og ser verdenen gå forbi. Er det sant at vi reiser opp til himmelen når vi dør? Så mye jeg ikke forstår. Jeg puttet mine føtter i sanden..
Plutselig kom det litt vind som gikk gjennom det halvlange, krøllete brune håret mitt. Jeg lukket øyene mine, og smilte når jeg følte at du stod ved siden av meg, smilende. Kanskje? Jeg skal leve videre, fortsette å være meg selv, smile og le. Men du er fortsatt jenta mi, Christina. Ingen kommer noen gang til å kunne ta din plass. Det er der du hører til. Ingen jente kommer noen gang til å bety like mye for meg som deg. Jeg sto opp, og puttet hendene mine nedi bukselommene mine. Sola hadde nå gått ned bak horisonten. Jeg smilte og begynte å gå bortover stranda, mens sanden gikk gjennom hver eneste tåsprekk, når jeg traff den sandete bakken. Hodet hang, og så på merkene føttene mine laget etter hvert steg. Disse var stegene mine som skulle hjelpe meg å leve videre.
En så lang vei å gå, hvor jeg skal, vet jeg ikke. Jeg følger bare veien, for en tur i solskinnet, for en tur i solskinnet.
Jeg er Danny. Jeg mistet kjæresten min, Christina, etter at hun døde i en bilulykke. Det var den verste dagen i mitt liv. Det var som om hjertet mitt, ble dratt ut og trampet på.
Jeg gikk nedover en lang strand. Sola skinte i ansiktet mitt, når den var halvveis på himmelen. Det blå vannet skinte når sollyset traff det. Vannet laget en behagelig lyd, så plutselig traff den kanten med et smell. Klokken hadde passert 16.00, og ungdommene hadde begynt å reise hjem fra skolen, men ikke jeg. Når jeg gikk på stranda følte jeg sanden komme opp mellom tærne mine, som får meg til å le litt. Jeg stoppet og snudde meg, mens jeg kikket ut over havet. Jeg så opp på himmelen, og følte en tåre falle ned fra øyekroken i mine grønne øyne.
Jeg lurer på hvordan det er å fly høyt eller å puste under vann. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli god til å si adjø. Men jeg vil være okey om du blir med meg.
Hvorfor forlot du meg? Jeg fikk ikke en gang sagt adjø. Jeg hadde vel ikke fått det til uansett. Men hvorfor, hvorfor måtte du forlate meg? Du var bare en 18 år gammel jente. En jente som hadde hele livet sitt foran seg, med meg. Sammen med meg, skulle vi erobre verden. Vannet kom høyere og høyere opp for hvert pust jeg tok og for hvert pust jeg tok, knuste hjertet mitt mer og mer. Plutselig kom det og traff føttene mine. Jeg kikket ned, og så sanden falle ned under meg og vannet å trekke seg tilbake der det kom fra. Så hørte jeg en lyd bak meg. Latter. Jeg snudde meg og så en jente og gutt løpe over stranda, de lo, de smilte og holdt hender. De kysset! Husker du, Christina? Husker du vi også løp sånn en gang? Husker du da du pleide å løpe og skrike navnet mitt? Jeg så opp mot himmelen og tenkte:
Jeg lurer på hvordan det er der oppe. Jeg vet alle svarene er i lufta.
Kunne ønske du kunne være hos meg, eller jeg kunne være hos deg igjen. Livet er ikke det samme uten deg. Dagene er triste, dagene er lange. Smilene på de personene du kjente, er vekke. Jeg satt meg ned på den gråe kalde steinen, mens føttene mine fortsatt var i sanden som nå var blitt kald. Varmen hadde forsvunnet. For bare noen minutter siden hadde sanden vært glovarm, men nå var den akkurat det motsatte.
Sitter og ser verdenen gå forbi. Er det sant at vi reiser opp til himmelen når vi dør? Så mye jeg ikke forstår. Jeg puttet mine føtter i sanden..
Plutselig kom det litt vind som gikk gjennom det halvlange, krøllete brune håret mitt. Jeg lukket øyene mine, og smilte når jeg følte at du stod ved siden av meg, smilende. Kanskje? Jeg skal leve videre, fortsette å være meg selv, smile og le. Men du er fortsatt jenta mi, Christina. Ingen kommer noen gang til å kunne ta din plass. Det er der du hører til. Ingen jente kommer noen gang til å bety like mye for meg som deg. Jeg sto opp, og puttet hendene mine nedi bukselommene mine. Sola hadde nå gått ned bak horisonten. Jeg smilte og begynte å gå bortover stranda, mens sanden gikk gjennom hver eneste tåsprekk, når jeg traff den sandete bakken. Hodet hang, og så på merkene føttene mine laget etter hvert steg. Disse var stegene mine som skulle hjelpe meg å leve videre.
En så lang vei å gå, hvor jeg skal, vet jeg ikke. Jeg følger bare veien, for en tur i solskinnet, for en tur i solskinnet.