Post by marianne on Dec 31, 2006 16:04:30 GMT 1
Her er også ein novelle e skrev til norsken Håper dere liker den, den er på Nynorsk!
Unnskyld er ikkje godt nok, lenger!
Eg kan ikkje stoppe, eg kan ikkje stoppe å elske deg! Du er ein drømmer, og drømme det er det du gjør. Eg nektar å tro at dette er slutten, Det er nøydt til å være ein annen utveg., fordi eg kan ikkje takle tanken av at du reiser vekk.
Eg stod å så på deg. Følelsane var overalt. Det lange, blonde, vakre håret ditt, som du hadde satt opp i ein hestehale, blafra i vinden. De blå øyane dine lyste, mens tårene rant. Det så normale glade ansiktet ditt, hadde mista smilet sitt. Korfor hadde eg gjort det eg hadde gjort? Eg tok eit steg nærmare deg, men du bare gikk eit steg tilbake. Tårene begynte å komme i mine øygne også nå, eg kunne føle dei lure i øyekroken. ” Unnskyld Anna. Unnskyld! ” sa eg, mens eg så ned på bakken under føtene mine. ” Danny eg hadde aldri trudd dette om deg. Vi hadde det jo så godt saman.” Anna sa, mens hun kikket opp på meg. Anna snudde ryggen til og begynte å gå nedover gata. Gresset var grønt, og himmelen var så blå og klar. Eg sto der, vinden blafra i håret mitt, og eg kunne kjenne vinden i nakken min. Da forsto eg, eg kunne ikkje være utan Anna. Eg løp etter henne og tok henne i armen. Hun snudde seg, og kikket rett på meg.
Unnskyld er ikkje godt nok, korfor slår vi opp? Kva tenkte eg på? Du sa du ikkje hadde meir kjærleik, baby ikkje gi opp, fordi unnskyld er ikkje godt nok.
Anna tok til seg armen sin, og fortsette å gå vidare ned gata. Eg kunne sjå hun var kald, og da begynte hun å pakke seg inn i den store jakka si. Eg stod der, og viste ikkje kva eg skulle gjøre. Eg hadde nettopp mista den personen som betydde mest for meg. Korfor hadde han vært så dum og vært med gutane ut den kvelden? Eg stod der, aleine. Ingen andre var i gata, bare meg. De tårene som hadde gjømt seg tidligare, hadde nå komma fram. Eg begynte å gå ned gata og ned mot huset mitt.
Ikkje stop, alle de tingande du gjør. Eg er ein troene og det er kva som får deg gjennom. Eg klarer ikkje å slå denne følelsen av, at dette er slutten.
Det er nå gått eit år og eg har ikkje stoppet å tenkt på henne eit sekund. Det var ein kald november månad, og løvene hadde begynt å falle ned frå trær og gresset var ikkje lenger så grønt. Eg gikk gjennom parken, med musikken i ørene mine på fult. Plutselig kom ein ball i beina mine. Eg så ned, og så ein liten, rød ball ligge ved beina mine. Eg satt meg ned og tok opp ballen. Da hørte eg plutselig ein kjent stemme ” Danny? ” Eg kikket opp og så Anna stå der, med ein unge i armane. Hun smilte og eg gav henne ballen. Anna var bare ein 17 år gammal jente, og hadde allereie ein lita gut. ” Hei Anna ” var alt eg fikk frem. Hun var fortsatt like vakker som den dagen vi gikk i frå kvarandre. Vi stod å snakket saman ein stund, før hun måtte reise. Men vi bestemte oss for å møtast og fortelje alt som hadde skjedd i livet vårt. Eg smilte, og gikk avgårde, og putta musikken tilbake i ørane mine. Eg hadde endelig fått Anna tilbake i livet mitt, som ein venn.
Alle gjør feil, det er bare det vi gjør. Ikkje forandr deg!
Eg stod å så på deg. Følelsane var overalt. Det lange, blonde, vakre håret ditt, som du hadde satt opp i ein hestehale, blafra i vinden. De blå øyane dine lyste, mens tårene rant. Det så normale glade ansiktet ditt, hadde mista smilet sitt. Korfor hadde eg gjort det eg hadde gjort? Eg tok eit steg nærmare deg, men du bare gikk eit steg tilbake. Tårene begynte å komme i mine øygne også nå, eg kunne føle dei lure i øyekroken. ” Unnskyld Anna. Unnskyld! ” sa eg, mens eg så ned på bakken under føtene mine. ” Danny eg hadde aldri trudd dette om deg. Vi hadde det jo så godt saman.” Anna sa, mens hun kikket opp på meg. Anna snudde ryggen til og begynte å gå nedover gata. Gresset var grønt, og himmelen var så blå og klar. Eg sto der, vinden blafra i håret mitt, og eg kunne kjenne vinden i nakken min. Da forsto eg, eg kunne ikkje være utan Anna. Eg løp etter henne og tok henne i armen. Hun snudde seg, og kikket rett på meg.
Unnskyld er ikkje godt nok, korfor slår vi opp? Kva tenkte eg på? Du sa du ikkje hadde meir kjærleik, baby ikkje gi opp, fordi unnskyld er ikkje godt nok.
Anna tok til seg armen sin, og fortsette å gå vidare ned gata. Eg kunne sjå hun var kald, og da begynte hun å pakke seg inn i den store jakka si. Eg stod der, og viste ikkje kva eg skulle gjøre. Eg hadde nettopp mista den personen som betydde mest for meg. Korfor hadde han vært så dum og vært med gutane ut den kvelden? Eg stod der, aleine. Ingen andre var i gata, bare meg. De tårene som hadde gjømt seg tidligare, hadde nå komma fram. Eg begynte å gå ned gata og ned mot huset mitt.
Ikkje stop, alle de tingande du gjør. Eg er ein troene og det er kva som får deg gjennom. Eg klarer ikkje å slå denne følelsen av, at dette er slutten.
Det er nå gått eit år og eg har ikkje stoppet å tenkt på henne eit sekund. Det var ein kald november månad, og løvene hadde begynt å falle ned frå trær og gresset var ikkje lenger så grønt. Eg gikk gjennom parken, med musikken i ørene mine på fult. Plutselig kom ein ball i beina mine. Eg så ned, og så ein liten, rød ball ligge ved beina mine. Eg satt meg ned og tok opp ballen. Da hørte eg plutselig ein kjent stemme ” Danny? ” Eg kikket opp og så Anna stå der, med ein unge i armane. Hun smilte og eg gav henne ballen. Anna var bare ein 17 år gammal jente, og hadde allereie ein lita gut. ” Hei Anna ” var alt eg fikk frem. Hun var fortsatt like vakker som den dagen vi gikk i frå kvarandre. Vi stod å snakket saman ein stund, før hun måtte reise. Men vi bestemte oss for å møtast og fortelje alt som hadde skjedd i livet vårt. Eg smilte, og gikk avgårde, og putta musikken tilbake i ørane mine. Eg hadde endelig fått Anna tilbake i livet mitt, som ein venn.
Alle gjør feil, det er bare det vi gjør. Ikkje forandr deg!